- ENGLISH text
- NORSK tekst
Walk Cat, Walk!
Political Theatre on the
Terms of Visual Arts by TORE VAGN LID
Ingrid Berven:
Costumes/Scenography/Video for Transiteatret.
«Oh, yes, it was irony, then we can take it easy!» (Michel Houellebecq) SOME SIGNS CARRY THEIR OWN age within; collecting and fixating the spirit of their age. Such a sign, or epochal barometer, of the smug and coolly distanced horizon of the 90’s was, for me, a single sentence from Norwegian newspaper Morgenbladet, close to the infamous turn of the millennium. A well-known Norwegian theatre pundit summed up his historical overview of his own direction work by the following dictum: «Truth in theatre ran out with Beckett in the 50s.» As another impulse, and a guiding star for the work with the performance, an immediate counter-question arose: Could, at least, the Truth about theatre be thematised? Along these lines, Walk Cat, Walk!» was to become theatre about theatre – a self-critical field study, using the theatrical stage itself as an approach to critical reflection on a (post)modern cultural industry; political theatre, yes, but – and I would still maintain – political theatre on the terms of visual arts. As writer, director and composer, it was therefore important for me to try to “turn” the spotlights back towards the dramatic arts themselves.Central questions therefore became: how natural is naturalness (as a credo in all traditional theatrical performance), how spontaneous is spontaneous sensibility, and how authentic is the theatrical actors’ craving for authenticity? For me, a suitable dramaturgical strategy was to transform the “back rooms” of the theatre into theatrical forms.Thus, in Walk Cat,Walk!, the Show, the Portrait-Interview, Auditions etc. were aesthetically examined and made into central forms within the performance; the catwalk thus became theatre and the theatre became catwalk in a show which employed the variation model of classical music (variations on a theme) as the ruling principle of form. As a part of this (self-) critical ambition, it was important to get hold of someone who could observe the theatre and theatrical space from without, outside of the spotlight and the standardizing circle of dramatic writer/instructor/actor and scenographer of the National Academy of Dramatic Arts.This gaze “from without” was to be the one of visual artist Ingrid Berven,who approached this atypical theatrical project both boldly and offensively, at a time when even discussing politics in Norwegian theatre was regarded active (or at best, passive) euthanasia. In retrospect, especially one question became imminent in the work with Walk Cat,Walk!: Should one even refer to oneself as “dramatic writer” in a theatre neither dominated by text, nor drama? Anyway, in such a theatre, where the “the dramatic text” – The Good Story – is not made an axiom for theatrical work as a whole, theatrical space, as was the case in Walk Cat, Walk!, is opened up both as a musical room, as well as one for visual installation.The shift from the traditional chronology of dramatic history to an audiovisual “room”, as the form of the performance exemplifies, had (and still has!) the ability to open up theatrical work as a productive, creative arena for a visual artist such as Ingrid Berven.
Walk Cat, Walk!
Et politisk teater på
kunstens premisser av TORE VAGN LID
Ingrid Berven:
Scenografi, kostymer og videoinstallasjon for Transiteatret.
«Å ja, det var ironi, ja da kan vi ta det med ro!» (Michelle Houellebecq) NOEN TEGN BÆRER SAMTIDEN i seg; samler opp og fikserer en tidsånd. Et slikt tegn, eller et slikt epokalt barometer over 90-tallets selvtilfredse og kjølig distanserte horisont, ble for meg en enkeltstående setning på trykk i Morgenbladet tett opp mot det sagnomsuste milleniumsskiftet. En kjent norsk teaterrøst oppsummerte sitt historiske blikk på eget regiarbeid med følgende diktum: «Sannheten i teateret utløp med Beckett på 50-tallet». Som en impuls til, og samtidig en ledestjerne for arbeidet med forestillingen Walk Cat, Walk! dukket det umiddelbart et motspørsmål: Men Sannheten om teateret, lar seg vel i det minste enda tematisere? Slik skulle Walk Cat, Walk! bli til som et teater om teateret- et selvkritisk feltstudium som brukte teaterscenen selv som en innfallsport til en kritisk refleksjon over en (post)moderne kulturindustri; et politisk teater, javel, men – og det mener jeg fortsatt – et politisk teater på kunstens premisser. Som forfatter, regissør og scenekomponist var det derfor viktig å forsøke å ’snu’ følgespottene kritisk mot scenekunsten selv;sentrale spørsmål ble derfor: hvor naturlig er det naturlige (nettopp som et credo i all tradisjonell scenekunst), hvor spontan er den spontane følsomheten, og hvor autentisk er teateraktørens higen etter autensitet? En egnet dramaturgisk strategi ble for meg å gjøre teaterets egne ’bakrom’ til former for teater. Slik ble i Walk Cat, Walk! Talk Showet, Intimportrettet, Audition etc. undersøkt estetisk og gjort til sentrale former i selve forestillingen; catwalken ble dermed til teater og teateret til catwalk i en forestilling som tok den klassiske musikkens variasjonsform (variasjoner over et tema) som et overordnet formprinsipp. Som del av en slik (selv)kritisk ambisjon ble det også viktig å hente et blikk på teateret og teaterrommet som kom ’utenfra’ rampelyset og teaterhøyskolens standardiserende tryllekrets av dramatekst/instruktør/skuespiller og scenograf. Dette blikket ’utenfra’ ble billedkunstneren Ingrid Berven, som på en dristig og offensiv måte kom dette atypiske teaterprosjektet i møte på et tidspunkt da det i det hele tatt å tale om politikk i norsk teater var ensbetydende med aktiv (eller i beste tilfelle passiv) kulturpolitisk dødshjelp. Sett retrospektivt er det særlig ett spørsmål som ble påtrengende i arbeidet med Walk Cat, Walk!: Bør man i det hele tatt kalle seg ’dramatiker’ når man som forfatter skriver for et teater som verken er tekstdominert eller dramatisk? Uansett, i et slikt teater, hvor ikke ’dramateksten’ – Den Gode Historien – blir til aksiom for teaterarbeidet som helhet, åpnes – som tilfallet var med Walk Cat, Walk! – teaterrommet opp både som et musisk og som et visuelt installasjonsmessig rom. Den forskyvingen fra den tradisjonelle dramahistoriens ’tid’ til et audiovisuelt ’rom’ som ligger i selve den formen forestillingen fikk, kunne nettopp (og kan fortsatt!) åpne opp teaterarbeidet som et produktivt ’frirom’ for en billedkunstner som Ingrid Berven.