- NORSK tekst
- ENGLISH text
- VERK / WORK data
FOR-BILDER - 2000
ERLING SANDMO – LIKNINGEN
Det mest spennende av alt er egentlig ligning, det at vi ligner hverandre eller kan gjøre det. Selv etter lang tids atskillelse kjenner vi hverandre igjen, vi ser at vi er de samme, men da er det kanskje lenge med en viss usikkerhet, nettopp fordi mennesker ligner hverandre: Er det virkelig henne jeg ser, eller er det en annen, en som ligner? Og tvilen på en annens identitet kan til og med oppstå fordi man leser og kjenner igjen en beskrivelse eller et navn – eller kanskje ikke. Det er avgjørende å bli sikker. For det er så mye som er fundert på dette, på identiteten mellom den som ligner og det som det skal lignes på, det at alt skal stemme overens med navnene som er satt på det, med bilder, ansikter, med det som foreskrives som likheter. Men det identiske er et bedragersk fenomen: ”Identitet” er det unike, enestående, det som kjennetegner hver enkelt av oss, identiteten er vårt selvbilde som alene, samtidig som identitet alltid forutsetter en annen, det er alltid identitet mellom den ene og den andre: En identitet kan ingen ha for seg selv. Hvem skulle hun da være identisk med? Seg selv? Det vil vi jo aldri få vite: om vi ligner oss selv. «Du er lik deg», sier vi, og det betyr at vi ikke helt forstår, at vi ikke riktig vet hvem du ligner. Men ligner vi våre forbilder, ligner vi dem vi ser på bilder – i media, i familiealbumene, i bøker? Kan vi ligne på dem hvis vi vil, og kan vi unngå det, hvis vi ikke vil? Det er en gammel drøm og et gammelt mareritt. På 1600- og 1700-tallet handlet historieskriving om forbilder, eller snarere om eksempler. Unge adelsmenn studerte Aleksander Den Store fordi hans dyder var større enn alle andres, de var så åpenbare at det lot seg gjøre å etterligne dem, gjøre hærføreren til et forbilde. For å bli ferdig utdannet, for å vinne seg en identitet, måtte de fremtre som identiske, så å si, med Aleksander: De ble presentert for en fiktiv situasjon der de måtte holde en tale slik Aleksander kunne ha holdt den, på gresk eller latin. Slik skulle de gjenskape hans dyder, men i denne opplevelsen av identitet lå det også en erkjennelse av at lastene alltid var en fare, at identitet var en farlig ting, det var å finne seg selv på godt og vondt, man kunne aldri helt vite hva det var man hadde funnet, hva det var man lignet. Men hvor ble det av Aleksander i alt dette, i alle ettertidens identiteter? Kanskje ble han usynlig i sitt allestedsnærvær, eller i det minste gjenomsiktig. Kanskje lot det seg ikke lenger gjøre å se ham som noe annet enn bare et forbilde, et speil med egne, utydelige konturer, eller kanskje som et vindu ut mot den større historien, et vindu som man måtte strekke seg for å kunne se ut av, men som man glemte i det man virkelig så, virkelig fikk sett verden med øyne som passet akkurat inn i Aleksanders blikk – selv om hans blikk var tomt, dødt, forlengst borte som blind marmor. Er det slik også med alt det som manifesterer seg som forbilder også for oss? Er det slik, her, at i det du retter blikket mot et forbilde, stiller deg bak det, blir dere begge usynlige? At det er først i det øyeblikket du selv faktisk blir nesten lik forbildet, nesten identisk, at vi andre kan se hvem dere er? Kanskje har vi ment at ansiktet ditt har vært der, bakenfor bildet, annerledes, men vi har ikke visst det, vi har ikke kjent identiteten før den oppstår. Og hvem sin identitet er det vi ser da? Er det din? Deg ser vi jo aldri klart, likevel, og i det identiteten later til å være der, i det sammenfallet mellom ditt ansikt og forbildets blir fiksert og stille, da er det egentlig bare forbildet vi ser, nå med en lett anstrøk av liv, av ufullkommenhet. Deg ser vi ikke. Og da, i det fikserte øyeblikket, vet vi at hvis vi nå tok tak i forbildets flik og trakk det til side, da vil det være tomt bak det, ingenting. Bare så lenge du ikke er identitisk, kan vi ane din identitet; i det du bli identisk, er identiteten vunnet av en annen, av ditt forbilde, som nå trer frem på nytt, som seg selv. Som deg. Tenk om det er slik at vi selv først trer frem når vi ikke er der, men når det er noen som forsøker å ligne på oss, etterpå, som strekker seg, som smiler slik vi kan ha gjort det, som prøver å se med vårt blikk, og som sier: Dette er meg. Ser du meg nå?
IDOLS 2000
ERLING SANDMO Likeness
THE MOST INTERESTING THING really is likeness, the fact that we appear, or may appear, alike. Even after extended periods of separation, we recognise each other, we recognise that we are alike – but perhaps with a touch of uncertainty, just because people look like each other: Is it really her I am seeing, or someone else, someone who looks like her? This questioning of the identity of someone else,may also arise because one reads and recognises a description or a name – or maybe not.Achieving certainty is decisive. Because so much is founded on this, on the identity of the source and the target for comparison, on the fact that everything is to agree with the names labelled onto them, with images, faces, with what is prescribed as points of similarity. But identity is a treacherous phenomenon: «Identity» is the unique, singular, what characterises each and every one of us. Identity is our self-image as alone – but at the same time identity always presupposes an other; there is also identity between this and the other.An identity is not for anyone to keep, who should she then identify with? Herself?We will never know; whether we are similar to ourselves. «You're just like yourself, » we say, implying that we do not quite understand, that we do not know quite who you are alike. But are we like our idols, like who we see in the pictures – in the media, in family albums, in books? Can we be similar to someone, if we want to, or avoid it, if we do not? It is an old dream and an old nightmare. In the 17th and 18th century, the writing of history was all about idols, or rather, examples.Young noblemen studied Alexander the Great, because his virtues were greater than anyone else's.They were so apparent that they could be imitated, that the commander could be made an idol.To finish their training, to gain an identity, they had to become identical, so to speak, with Alexander. They were presented with fictitious situations, where they were to give a speech, as Alexander would have done it, in Greek or Latin.Thus, they were to reproduce his virtues. But while experiencing this identity, there was also a realisation of the dangers of vices, that identity was a dangerous thing, it involved discovering yourself, for good or bad, and never quite knowing what one had found, who one was like. But what happened to Alexander in all of this, in all identities of posterity? Maybe he became invisible in his omnipresence, or at least transparent? Maybe he could no longer be seen as anything but an idol, a mirror with its own indistinct contours, or, rather, like a window to the larger history, a window to lean out of, which you forgot once you really, really saw the world through eyes to match Alexander's gaze – even though his gaze was empty, dead, long gone as blind marble. Does this happen with anything which manifests itself as idols, even for us? Is it so, that once one gazes at an idol, stands behind it, both become invisible.That in this very moment you almost become totally similar, almost identical, that others can see who you are? Maybe we have thought that your face might have been there, behind the image, different, but we haven't known it, we haven't known identity before it emerges. And whose identity do we see? Is it yours?We never see you clearly, anyway, and as that identity seems to exist, when the merger of your face and your idol becomes fixated and still, we are only looking at the idol, with a light touch of life, by imperfection.We do not see you.And then, in the fixated moment,we know that if we grabbed a corner of the idol and pulled it aside,we would find nothing behind it. It would be empty.We can only sense your identity, as long as you are not identical.As you become identical, identity is won by someone else, by your idol, re-emerging as itself.As you. What if we only emerge when we are not there, but when someone tries to be like us, afterwards, stretching, smiling like we may have done, trying to see through our gaze, saying:This is me. Do you see me now?
VIDEO
4 minutter video
Charlottenborg Udstillingsbygning, København, Danmark
DeOverslaag, Eindhoven, Nederland.
VIDEO
4 minutes video
Shown:
Charlottenborg Udstillingsbygning, Copenhagen, Denmark.