INGRID W. BERVEN visual artist HOME

I forbindelse med markeringen av unionsoppløsningen i 2005 arrangerte Landbruks- og matdepartementet i samarbeid med lokale aktører flere ”Streif,” vandringer i velholdte kulturlandskap rundt i landet. Arrangementet startet på Reiseter i Hardanger, den høyestliggende bygden langs Hardangerfjorden. Innrammet av Folgefonnen på den ene siden og Sørfjorden på den andre stod H.M. Dronning Sonja for den offisielle åpningen, en folkefest med kulturaktiviteter, salg og servering av lokal mat og felles vandring ned til fjorden i det vakre og varierte landskapet. Om kvelden var det stor «Norsk festaften» på Hotell Ullensvang på den andre siden av fjorden med dronningen til stede, Lars Sponheim som åpningstaler og hundre bunadskledde lokale ”skautakoner” på scenen sammen med kor, orkester og artister. Landskapet i kunsten var hovedtema, formidlet gjennom opplesning, sang og musikk av Henning Kraggerud, Geir Botn, Knut Vaage mfl. Det hele anført og bundet sammen av Gunnar Danbolts presentasjon av norsk kunsthistorie med utgangspunkt i landskapet, og Ingrid Bervens videoprojeksjoner med et kronologisk tidsforløp som bakteppe for forestillingen. I 1849 ble det fremvist et tablå av nasjonalikonet «Brudeferden i Hardanger» på Christiania Teater der Gude hadde malt landskapet i bakgrunnen. Det var levende personer som illuderte brudeparet oppi en virkelig båt, mens spillemannen fremførte levende musikk. Landskapet var som en kulisse. Forestillingen vakte begeistring i samtiden, men ville i dag sannsynligvis vært sett på som en klisje. I Ullensvang denne vårdagen i 2005 var det et moderne tablå av Ingrid Berven og andre som ble opptakten til festkvelden: En videoprojeksjon av «Brudeferden i Hardanger» akkompagnert av Henning Kraggerud og Tyssedalskoret. Via projeksjoner av andre nasjonalromantiske malerier ble vi ledet gjennom vakker og storslagen hardangernatur med fjorder, fosser, fjell og epletrær, alt ledsaget av romantisk musikk av Ole Bull, Edvard Grieg og Geirr Tveitt, avbrutt av mer moderne uttrykk som monokrome fargeflater på lerretet og foto av Marilyn Monroe og Heidi Marie Vestrheim. Forestillingen ble avsluttet med en video av en enkel nåtidsvielse, der Ingrid Berven selv agerte dommer i sort kappe og viet det unge brudeparet. Ingrid Berven, helt siden du begynte din karriere som billedkunstner har du arbeidet med konseptbaserte objekter og installasjoner, med til dels kompliserte teknologiske uttrykksmidler, ofte assosiative verk med flere betydningsnivåer, som kommentarer til myteomspundne fenomener eller rett og slett aktuelle samtidsspørsmål. Hva var det som fikk deg til å gå i gang med et slikt ”nasjonalromantisk” prosjektet som Streif i Hardanger? Da professor Gunnar Danbolt tok kontakt og inviterte meg med ble jeg naturligvis nysgjerrig. Men etter hvert meldte det seg noen spørsmål. Det var et oppdrag der det meste av musikken som skulle spilles ”live” på scenen, ville være av klassisk og eldre dato. Ville dette ligge for langt unna det jeg vanligvis driver med? Jeg er jo ferdig med mitt tidligere liv som musiker og musikklærer, og tok ny utdannelse innen visuell samtidskunst på slutten av nittitallet. Samtidig virket Streifprosjektet åpent i utgangspunktet, og er det er noe som trigger min interesse er det kaos, utfordringer og nye muligheter. Dessuten skulle prosjektet foregå i Ullensvang der slekten min kommer fra. Berven er en omskriving av Børve og slekten kommer altså fra Øvre Børve i Ullensvang. Den tredje årsaken var rett og slett at jeg er glad i den gamle klassiske musikken selv om den er en museumsgjenstand. Jeg blir som mange andre mennesker dypt rørt og grepet av store deler av den. Har du gjennom disse videoprosjeksjonene prøvd å gi uttrykk for noe av det essensielle med Hardanger? Et slags kjerneide så å si? Den Norske identiteten rundt 1905 var i hovedsak knyttet til Hardanger med både bunad, fjord og fjell, men også industrien i Tyssedal og Odda var med på å gi Norge noen av de viktigste økonomiske og kulturelle verdiene. Det er klart at jeg filmet mye natur og kultur fra Hardanger, men å fange det essensielle med Hardanger føltes umulig. Jeg ville heller ta utgangspunkt i musikkstykkene og tolke dem visuelt. Helt fra barndommen av er jeg vant til tolkning av musikkstykker og alle som spiller piano kjenner godt Edvard Griegs mange folketoner. Geirr Tveitt fra Norheimsund og hans «Miniatyrsuite» hørte med til mine yndlinger da jeg spilte piano som barn. Gunnar Danbolt startet opp med å snakke om landskapet i kunsten gjennom I C Dahls bilde «Fra Stalheim» og avsluttet med kunsten i landskapet eksemplifisert med Robert Smithsons «Spiral Jetty» i Salt Lake, USA.Ditt videokunstverk som ble vist denne festkvelden i Ullensvang er laget til musikken/opplesningen som ble fremført,men kan likevel stå som et selvstendig kunstverk.Tenkte du på at videoene kunne være kunstverk i seg selv da du startet opp med produksjonen? I starten opplevde jeg det som et oppdrag og at mitt arbeid var en del av en større produksjon. Etter hvert måtte jeg sette meg inn i alt som skulle foregå på scenen og det ble en ganske omfattende jobb å lage så mange musikkvideoer til eldre og historisk musikk. Etter hvert som videoene ble ferdige opplevde jeg det som en privilegert oppgave, og at musikkvideoene var selvstendige arbeid selv om de var knyttet til komponistene. Som du har vært inne på har du en forhistorie som orkestermusiker og musikklærer, og spiller både klaver og bratsj. Jeg synes musikeren Ingrid Berven kommer til uttrykk i enkelte av videoprojeksjonene. De harmonerer godt til musikken som fremføres, er presise og har en klangfarge og rytme som spiller på et stort følelsesregister. Da solen langsomt kom opp bak fjellet under Henning Kraggeruds fremføring av ”Sæterjentens søndag” var vel ikke jeg den eneste i salen som fikk tårer i øynene. Hvordan vil du si at din musikkbakgrunn har hatt betydning for måten du har satt sammen bildene på? Å lytte aktivt til musikk og uttrykke verbalt hva man faktisk hører, er en viktig del av det å være profesjonell pedagog og musiker. Det føles opplagt å si hva et stykke handler om, særlig musikk fra den nasjonalromantiske perioden. Uten min bakgrunn fra musikken hadde vel dette ikke vært så selvfølgelig. Verre er det med musikk skrevet av komponister fra MTV-generasjonen og nåtidsmusikken i den klassiske tradisjonen. Det er en større utfordring. De glidende overgangene mellom snøfjell, fosser, industribygg, rørgater og portrettet av Marilyn Monroe som kom på da Reidun Horvei leste teksten «Blond» av Frode Grytten var en fascinerende opplevelse. Grytten sammenligner turistbrosjyre-hardanger med det velsminkede ansiktet til stjernedivaen: «Hardanger er Norges Marilyn Monroe. Forførande, lokkande, freistande. Ei blond bombe. Problemet er at Hardanger ikkje finst. Slik Marilyn Monroe aldri fanst. Norma Jean fanst. Norma Jean var ei plagd kvinne.»…… «det finst også eit usminka Hardanger. Eit Hardanger som endå ikkje har komme seg til frisøren.». Her bruker du et estetisk filmspråk med mye bruk av sakte film og fadinger. Men flere ganger lar du oss bare se et lite utsnitt av en foss som renner ned over fjellsiden eller deler av de store rørene oppover fjellet i Tyssedal. Mens det plutselig vises en kort sekvens med et storslått landskap med blond bre under blå himmel. Er det slik at du på denne måten vil få oss til å tenke igjennom hva som egentlig er Hardanger? Hva det er som ligger bak bildet av den glinsende breen som plutselig åpner seg for oss på lerretet, slik Frode Grytten snakker om i sin tekst? Som gjennomgangstema til Gryttens tekst brukte jeg en foss som brer seg sakte nedover fjellsiden i flere forskjellige nedløp. Den ser ut som tårer som renner nedover et kinn og er mer melankolsk enn en strålende foss som velter seg ut fra et stup. Mellom dette temaet la jeg inn sekvenser både av det naturskjønne og det mer slitne Hardanger. Jeg prøvde å unngå å bruke Gryttens tekst bokstavelig og fant etter hvert ut at det fungerte å bevege seg mellom disse to kontrastene. Samtidig tenkte jeg hele tiden på å ikke ødelegge ordene med en strøm av urolige bilder. Man blir lett forstyrret av det visuelle hvis man skal lytte til en tekst, derfor holdt jeg tilbake tempoet og gjorde bruk av gjentagelser og fadinger. I Gryttens tekst er den glinsende breen selvsagt et symbol på Marilyns sterke utstråling med blondt hår og sensuelt blikk. Men det var aldri meningen at videoen skulle illustrere ordene. Bildene skulle ligge som et bakteppe. Som i all din kunstproduksjon er det estetiske blikket overordnet. Dette så vi tydelig da Heidi MarieVestrheim spilte akustisk gitar og sang sine sterkt personlige tekster. Den unge jentens punkerfrisyre og hverdagslige klær brøt med den ellers fest- og bunadskledde stilen som var rådende på scenen. Også videoarbeidene dine viste her et klart brudd fra de flommende naturscenene.Artisten fremførte tre sanger, med et stort portrett av henne selv i bakgrunnen, tatt fra ulike vinkler og med forskjellig bakgrunn til hver komposisjon. På den første ser vi henne vendt halvveis mot høyre og det virker som hun på en måte ser seg tilbake. Inntrykket er melankolsk, noe som forsterkes av fargestripene i bakgrunnen som sakte forsvinner fra oss med en oppoverstigende bevegelse og kan minne om rulleteksten i en film. Det andre bildet viser en uskyldig og litt engleaktig Heidi Marie, noe som befestes av en glorie bestående av stjerner i flere farger som dreier rundt bak det lett oppoverbøyde ansiktet.De samme stjernene ses om og om igjen, og kan få oss til å tenke på at denne jenten er på vei ut i verden og mot en stjernestatus. I motsetning til det litt barnslige er det den sensuelle fristerinnen vi ser i tredje bilde.Her fremstilles artisten med et forførerisk uttrykk. Hun ser rett på oss mot en bakgrunn av flammende ild. Ilden beveger seg raskt og virvler også litt opp foran ansiktet. Er dette kvinnen i tre stadier? Jeg hadde ikke en bevisst tanke om å uttrykke kvinnen i tre stadier. Det er alltid overraskende å få andres fortolkninger av

Norway’s Centennial Anniversary – roaming Hardanger with Ingrid Berven In connection with the centennial anniversary of the end of the union with Sweden, The Ministry of Agriculture and Food, together with local forces, arranged several “roams”, walks in well-conserved culture landscapes several places across the country. This event started out in Reiseter, Hardanger, the most elevated village by the Hardanger Fjord. Framed in by the Folgefonn glacier on one hand and the Sørfjord on the other, HM Queen Sonja conducted the formal opening of what turned out to be a large happening, including cultural activities, a chance to taste, and buy, locally produced food products and a joint walk down to the fjord through the beautiful and varied scenery. In the evening, a “Norwegian Soirée” was held on the other side of the fjord, at the Hotel Ullensvang. HM Queen Sonja was present, along with inaugural speaker Lars Sponheim, Minister of Food and Agriculture, a choir, orchestra and local representatives in traditional Norwegian festive clothing. The theme of the evening was “Scenery in Art,” transmitted through readings, song and music by Henning Kraggerud, Geir Botn, Knut Vaage and others. Gunnar Danbolt’s presentation of Norwegian art history, based on landscape and scenery, tied the different segments together, with Ingrid Berven’s video projections as a chronological backdrop for the presentation. In 1849, a tableau of the national icon, Gude’s painting “Wedding Procession in Hardanger”, was presented at the Christiania Theatre. Gude had painted the backdrop and real people portrayed the bride and groom in a real boat, with a fiddler performing live music. The scenery was the set. The show was very popular in its time, but would probably be dismissed as a cliché if it were put on today. This spring evening in Ullensvang 2005, a modern tableau by Ingrid Berven et al. started out this festive evening: a video projection of “Wedding Procession in Hardanger,” accompanied by Henning Kraggerud and the Tyssedal choir. Via projections of other national romantic paintings, we were led through the grand and beautiful Hardanger, with its fjord, waterfalls, mountains and orchards, everything accompanied by the romantic music of Ole Bull, Edvard Gried and Geirr Tveit, interrupted by more modern expressions like monochrome projections, photos of Marilyn Monroe and Heidi Marie Vestrheim. The performance ended with video footage depicting a young couple in a simple contemporary wedding, with Ingrid Berven herself portraying the magistrate in a black robe, performing the marriage. Ingrid Berven, from your outset as a visual artist, you’ve worked with conceptually based objects and installations, with to a certain extent quite complex technological means of expression, often associative works, with several layers of meaning, commenting on mythological phenomena or simply contemporary issues in society. What made you go ahead with this “national romantic” project, “Roaming Hardanger”? When Professor Gunnar Danbolt contacted and invited me, I was of course intrigued. Some questions did arise, though. For instance, this project included music, to be performed live on stage, but it was primarily classical and older material. Would this be too far off from my regular work? My past career as a musician and a music teacher is a closed chapter, and I have moved on, with my education in contemporary visual art in the early 1990s. Still, the “Roaming”- project seemed fundamentally open, and if something appeals to me, it is chaos, challenges and new possibilities. Furthermore, the project was to take place in Ullensvang, where my family hails from. The name “Berven” is a form of “Børve”, coming from Upper Børve in Ullensvang. The third reason was that I am still fond of the old classical music, although it is a museum artefact. I find much of it deeply moving, as do most people. Through these video projections, have you tried to express something quintessentially Hardanger, some kind of core idea? The Norwegian identity around 1905 was mainly related to Hardanger as a place for traditional clothing, fjords and mountains. The industry in Tyssedal and Odda, however, were also integral for Norway’s supply of economical and cultural values. Certainly, I had much video footage from Hardanger, but capturing a quintessential Hardanger felt impossible. I tried to use the pieces of music as a starting point, and rather interpreting them visually. From my childhood and onwards, I’ve been used to musical interpretations, and any (Norwegian) piano player is familiar with Grieg’s folk tunes. Norheimsund’s Geirr Tveitt and his “Miniature Suite” was a personal favourite of mine, playing the piano as a child. Gunnar Danbolt opened by discussing scenery in art, through I C Dahl’s painting “From Stahleim”, and closed by discussing the art in scenery, exemplified through Robert Smithson’s Spiral Jetty, in Salt Lake, USA. Your video art, shown on this occation, were made to accompany the music and readings that were performed, but are also works of art on their own. Was this in mind when starting the production? Starting out, I felt that this was an assignment, where everything was part of a larger production. I had to know everything that was to happen on stage, and it turned out to be quite an extensive work making so many music videos to older, historical music. As the videos were finished, I experienced it as a privileged assignment, and that the music videos were individual works, although they were linked to the composers. As you have mentioned, you have a past as an orchestra musician and music teacher, playing both the piano and viola. In my opinion, the musician Ingrid Berven also comes to expression in some of the video projections. They are in harmony with the performed music, are precise and with a timbre and rhythm drawing on a large emotional register. When the sun slowly rose during Henning Kraggerud’s performance of “The Herdmaiden’s Sunday”, I cannot have been the only one with tears in my eyes. How would you say that your background as a musician has influenced your visual composition? Being able to actively listen to music and express verbally what you actually hear, is an integral part of being a professional musician and a teacher. For me, these musical pieces, especially the national romantic ones, are thematically quite transparent and easily understood. This would probably not be the case, if I had not had this background. The music of the MTV-generation or contemporary classical music, however, poses a greater challenge. The gradient transitions between snowy mountain tops, waterfalls, industrial buildings, pipe alleys and the Marilyn Monroe portrait during Reidun Horvei’s reading of Frode Grytten’s short story “Blond, was a fascinating experience. Grytten compares the Hardanger from the tourist brochures to the well made-up face of the star diva: “Hardanger is Norway’s Marilyn Monroe. Seductive, alluring, tempting. A blond bomb. The problem is, there is no Hardanger. In the same way there never was a Marilyn Monroe. There was a Norma Jean. Norma Jean was a tormented woman. […] [T]here is also a Hardanger without make-up. A Hardanger who has yet to make it to the hairdresser.” Here, you employ an aesthetical filmatic language using much slow motion and gradual transitions. However, at several points, you only let us see a small part of a waterfall running down the side of a mountain, or an excerpt of the large pipes coming up from Tyssedal. Then you suddenly show a brief sequence of a magnificent landscape with a blond glacier under a blue sky. Is this a way of making us reflect on what Hardanger really is, what lies behind the shiny glacier, a parallel to Frode Grytten’s text? As a lead motive through Grytten’s short story, I used a waterfall, slowly cascading down the mountainside, breaking up into several streams in several streams?. It looks like tears running down a cheek, and has a more melancholic look than a brilliant waterfall thundering down, off a cliff. In between this motive I placed sequences of both scenic beauty, as well as the more worn-down Hardanger. I tried to avoid a literal interpretion of Grytten’s text, finding it more effective to move between these contrasts. At the same time, I was aware of not disrupting the words with a stream of restless images. The visual expression easily disturbs listening to a text, and I therefore held the tempo back, employin repetitions and transitions. In Grytten’s text, the shiny glacier is of course a symbol of Marilyn Monroe’s strong aura, with her blond hair and sensual gaze, but it was never my intention that the video should illustrate the words. The images were to function as a backdrop. As in your production in general, the aesthetical gaze is of the greatest importance. This was clearly illustrated when Heidi Marie Vestrheim played the acoustic guitar and sang her highly personal lyrics. The young girl with her punk hair style and ordinary clothes marked a break from the folklore and the festive attires otherwise presented on stage. The artist performed three song, with a portrait of herself in the background, presented from different angles and different background for every song. During her first song, we see a portrait with her facing half-way to the right, as if she were looking back, something which is underlined by the coloured stripes in the background disappearing slowly as they move upwards, perhaps reminiscent of the end credits of a film. The other picture shows an innocent, slightly angelic Heidi Marie, strengthened by a halo of multicoloured stars, revolving around her face, being turned slightly upwards. The stars recur, perhaps suggesting that this girl is on her way up and out in the world, heading for stardom. In the third picture, the somewhat childish is contrasted with the sensual temptress. She is looking straight at us with blazing fire in the background. The fire is rapid, sometimes blazing up in front of her face. Is this the “three stages of woman”? Depicting woman in three stages was not my intention, and it is always surprising to be presented to other people’s interpretations of one’s work. I am myself not a member of the MTV-generation, but my son is, and through him, I have become somewhat of a late bloomer in more recent non-institutionalised music. I was old when I was young, with a peculiar interest in classical music. A new world has opened up, I have gone the opposite direction from most. It was especially fascinating working with Heidi Marie Vestrheim, because she was so close to herself and her music, and still open to adopt my point-of-view. She was flexible and calming. That influenced me in such a manner, that I started working on her videos without thinking much about the consequences. This was a working environment which was beneficial for me. Each of the pictures reinforces the others, thus enriching the musical experience. They capture the mood of both songs, texts and music. You also employ animation, and the projections seem related to music videos and close-ups of artists shown at large concerts. Does this inspire you to work with music videos. I would like to do that, but not at any cost. I must be able to relate to the music fairly strongly. You also have developed an interest for regular film production and wish to continue working with this. Is it regular movies you have in mind, or do you want to explore animation? Can you elaborate on this? The availability of the video camera and the emergence of the Norwegian Film School has contributed to an age of blooming for Norwegian film. For quite some time, the narrative has not been discussed within the visual arts, but a transcendence has occurred also here. I’ve increasingly become involved in the narrative, and ways to approach it. In the Roaming project, I did mostly everything myself, except for on a few occations. Up till now, this has been my preferred method. If you look at the credits of a full-length movie, however, you will find a broad range of professions involved, and in the future my role will be to organise all of this. This is a long-term project, though, and I cannot say whether it will be animations or regular film, with its cuts and edits. Maybe it will be something completely different? Wedding scenes are a recurring element in your video projections. The whole show was introduced by Tidemand and Gudes “Wedding Procession in Hardanger”, a mid 19th century wedding, in a constructed romantic hardanger landscape, and finished off with a video of yourself being a “judge” joining together a young couple in Nordnes, Bergen. Also, when Reidun Horvei sings “You'll be married tomorrow” we see a revolving wedding ring on the screen. Why was this important, when the main theme was scenery in art and art in scenery? The “Wedding Procession” opened the evening, and a modern, urban bridal procession from 2005 ended it. The union with Sweden was dissolved in 1905. The combination of fiction and documentary film in the last wedding scene, was a result of many considerations. As an artist, I chose to take liberties, which I had not done in the other scenes. I used the actors' own names and read the ritual in a strict and not very romantic way. I did not feel that I portrayed a magistrate, but felt that I was one, thereby breaking up and intruding on this idyllic scene and intentionally introducing seriousness, thus breaking with the entertaining tone.